Økonomisk vekst er en forutsetning for å skape utvikling. Det finnes ingen eksempler på land som har oppnådd varig forbedring i livsvilkårene uten økonomisk vekst, og korrelasjonen er høy mellom økonomisk vekst og en positiv samfunnsutvikling som lavere spedbarnsdødelighet og økt levealder. Norsk historie viser det samme. Fattigdom ble eliminert først etter en lang, sammenhengende økonomisk vekst etter andre verdenskrig, der de sosiale forholdene ble bedre for storparten av befolkningen.

Store deler av verden har i løpet av de siste tiårene opplevd en økonomisk vekst uten sidestykke, og andelen fattige er blitt kraftig redusert. I følge Verdensbanken har andelen som lever i ekstrem fattigdom – under 1,25 dollar om dagen – falt fra 52 prosent i 1981 til 26 prosent i 2005. Men det er store forskjeller mellom land, og det finnes eksempler på land der veksten er så ulikt fordelt eller basert på kortsiktig utnyttelse av naturresurser eller miljøødeleggelse, at den ikke bidrar til sosial og økonomisk utvikling for brede befolkningsgrupper. Heldigvis er dette unntaket. Selv i land som Kina, der inntektsforskjellene er blitt store de siste tre tiårene, falt antall ekstremt fattige fra 835 millioner i 1981 til 207 millioner i 2005.

Det er mange land i Afrika der godene av veksten fordeles vel så urettferdig som i Kina. Et viktig spørsmål i slike tilfeller er om vi gjennom bistand og investeringer kan endre måten fordelingen i samfunnet skjer på. Historien viser at de forhold som bestemmer inntektsfordelingen i et land er knyttet til dype kulturelle forhold og veletablerte institusjoner og maktforhold. Bistand i seg selv kan i begrenset grad endre slike forhold med mindre bistanden lykkes i å skape økonomisk vekst og gjennom det dyptgående samfunnsendringer.

Mange afrikanske land har etter hvert forstått at kampen ut av fattigdommen går gjennom lønnsomme bedrifter og investeringer fra utlandet, samtidig som det er avgjørende å legge til rette for innenlandsk sparing og et lokalt næringsliv. For femten år siden var næringslivet i Afrika dominert av det offentlige. I dag tar privat sektor stadig mer over, slik det skjedde i Asia og i mange andre regioner som siden har opplevd kraftig vekst. En begrensning er imidlertid mangel på risikokapital og kompetanse, som gjør det vanskelig å utvikle lønnsomme bedrifter. Med unntak av de største utviklingslandene og en del land med store naturressurser, går svært beskjedne globale kapitalstrømmer til utviklingslandene.

Norfund, sammen med de andre DFIene (Development Finance Institutions), er i dag det viktigste virkemiddelet i utviklingspolitikken for å skape et lønnsomt næringsliv og tiltrekke mer private investeringer til de land som henger etter i den internasjonale utviklingsprosessen. Utviklingseffektene av de investeringene Norfund bidrar til, er i stor grad knyttet til hvert enkelt prosjekt, i form av arbeidsplasser, skatteinntekter, kompetanse- og teknologioverføring, bedring av miljø eller sosiale forhold og mange andre dimensjoner som er viktig for en god samfunnsutvikling. Den grunnleggende forutsetningen for disse utviklingseffektene er lønnsomme og bærekraftige enkeltbedrifter som til sammen bidrar til økonomisk fremgang for landet.

Se Hans Rosling fra Gapminder i et TED-foredrag forklare sammenhengen mellom økonomisk vekst, elektrisitet og utvikling: