Kronikk av Kjell Rolan i Finansavisen 31.mars 2017

Skal vi løse fattigdomsproblemene og begrense klimaendringene, må kommersielle investeringer strømme fra nord til sør i en skala vi ikke før har sett. Men trenden går i motsatt retning.  

 

Mange vestlige, inkludert norske investorer og selskaper trekker seg ut av utviklingsland. En av årsakene er risikoen for offentlig omdømmebelastning hjemme i Norge– hvis noe går galt ute. Hvem vil våge å investere i utviklingsland hvis feil som skjer underveis aldri blir tilgitt?

“From billions to trillions” var slagordet fra konferansen om fremtiden bistandsfinansiering i Addis Abeba i 2015. Realitetene er dessverre at vi går i motsatt retning, “from billions to millions”. Veksten i direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i sør har også stoppet opp. FDI vokste voldsomt fra midten av 1990-tallet, ikke minst til fremvoksende markeder, men også til fattige land i Afrika. Men de siste årene har FDI strømmene flatet ut eller gått ned.

Årsakene til den negative utviklingen er mange. I Norge er den offentlige omdømme-belastningen så stor når noe går galt at større selskaper kvier seg. Omdømmebelastingen for Telenor og Yara etter deres korrupsjonsproblemer har åpenbart forebyggende virkning; ikke bare ved skjerpede rutiner, men også ved at andre selskap ikke vil utsette seg for risikoen. Er det i dag i det hele tatt mulig å investere i krevende markeder uten å kunne leve med muligheten for at det går galt?

Vestlige banker forlater fattige land, ikke minst Afrika. Barclays Bank er et eksempel og vedtok nylig å selge sine banker i Afrika etter å ha vært aktiv i 100 år. Samtidig lånes det mindre fra vestlige banker til infrastruktur og næringsliv i fremvoksende markeder. Årsaken er i første rekke at vestlige reguleringer av bankene stiller så omfattende krav til kontroll at kostnadene eksploderer.  Dessuten  straffes feil med så store bøter at det blir fornuftig å begrense operasjonene i disse markedene.

I Afrika sør for Sahara er de årlige variasjonene i porteføljeinvesteringer voldsomme. Dette skaper egne problemer; børsene stiger og faller, og sentralbankene mister kontroll med valutakursene. Paradoksalt nok, der store vestlige banker er til stede, er i spekulasjon mot valutaene i fattige land.

Mange håpet at nye innovative finansieringsmekanismer som grønne obligasjoner skulle tilføre kapital til klimafinansiering. Det viser seg at dette i hovedsak er grønnmaling av obligasjoner som uansett ville blitt utstedt. Tross en dobling av grønne obligasjoner fra 2015 til 2016, falt samlede investeringer i fornybar energi i fremvoksende markeder og utviklingsland med 14%. Grønnmalingen er nyttig for pensjonsfond og forsikringsselskap som skal gjøre seg attraktive, men er ikke et instrument for å flytte mer kapital til fattige land.

Var “Billions to trillions” feil slagord? Absolutt ikke. Men vi må ta virkeligheten inn over oss. Jeg tror vestlige banker er “ lost case”. Bankregulering endres ikke av hensyn til klima og fattige land. Derfor er fortsatt satsing på de store utviklingsbankene viktig, og bilateralt på institusjoner som Norfund. “Green bonds” bør overlates til markedsførerne av pensjonsfond.

Men utenlandsinvesteringer (FDI) er viktig. Vi må fortsette å insistere på null toleranse for korrupsjon, men samtidig heie frem bedrifter som er villige til å investere i fattige land. Telenor i Myanmar og Yara i Afrika er hva vi trenger mer av. Også KLP, som den eneste finansielle investor i Norge som er villig til å investere langsiktig i banker og fornybar energi i Afrika, trenger støtte.

Brexit og Trump er kanskje uttrykk for at globalisering av internasjonal finans holder på å snu. Det er indikasjoner på at vestlig finans dekobles fra fattige land. Både markedskreftene og offentlig regulering og politikk peker mot at “Billions” skal bli til “Trillions”. I Norge kan vi bidra positivt ved å skape en opinion som støtter opp om de bedrifter som er villige til å investere i fattige land. Og tilgi hvis feil skjer underveis, så lenge de rettes opp på en etisk forsvarlig måte.