Paradoksenes tidsalder er en verden som slår hardt ned på feil og avvik fra næringslivet som investerer i fattige land, men som aksepterer at det gis gavebistand til partnere som er korrupte og forsyner seg av våre gaver på måter som ikke var tiltenkt.

Milleniumsmål nr 1 fra 2000 om å halvere absolutt fattigdom innen 2015 ble nådd i 2013. Utviklingspolitikken er ikke bortskjemt med å overoppfylle hårete mål. I de nylig vedtatte bærekraftsmålene skal fattigdom elimineres innen 2030. Skal dette målet nås, må man forstå hvorfor vi har lyktes siden årtusenskiftet, og gjøre mer av det samme.

Uten sammenlikning den viktigste årsaken til nedgangen i fattigdom er høy økonomisk vekst drevet av et lønnsomt næringsliv som skaper arbeidsplasser. Tradisjonell bistand har lagt til rette med støtte til utdanning, infrastruktur og bedre offentlig administrasjon. Mye av den reduserte fattigdommen er skapt i land som Kina og Brasil (begge uten bistand, men med omfattende korrupsjonsproblemer). Økt utenrikshandel og høyt investeringsnivå er viktige forklaringer. Desto mer arbeidsintensiv veksten har vært, desto mer inkluderende for dem som lever på bunnen av pyramiden.

Forbedringene har også gradvis nådd fattige land. Utenlandsinvesteringer har vært enda viktigere for fattigdomsreduksjon i Afrika enn på andre kontinent, blant annet fordi sparingen er lav og lokalt næringsliv svakt. Det kan dokumenteres at investeringer i Afrika har spesielt god lønnsomhet.

Paradokset er at tross renter rundt null, og overlikvide kapitalmarkeder i Vesten, så er det tegn på at kapitalstrømmen fra vår del av verden til fattige land stagnerer.

Barclays Bank har besluttet å selge sin virksomhet i Afrika etter hundre lønnsomme år, fordi den politiske risikoen i USA ved å være ansvarlig for banker i Afrika er for stor. Deutsche Bank har også nylig opplevd dette i form av bøter på 14 mrd. amerikanske dollar. Vestlige banker bygger ned sine utlån til fremvoksende økonomier og utviklingsland. Krav til å kontrollere hva og hvordan kundene, noen ganger kundenes kunder, opererer, skaper byråkrati og kostnader, og i tillegg regulatorisk og omdømmerisiko hjemme. For mange banker er konklusjonen å bygge ned denne delen av låneporteføljen.

Diskusjonen her hjemme om Telenors problemer i Vimpelcom og tidligere i India, og DnBs kobling til Panamasaken representerer betydelig omdømmebelastning for selskapene. Den pågående korrupsjonssaken mot Yara-ansatte vil få sin avklaring i retten. Når det gjelder Telenor og DnB er det i dag ingen som påstår at noen ansatte har gjort noe ulovlig. Lærdommen for ledelsen og styrene i slike selskap er likevel at omdømmekostnadene er dramatiske dersom omverdenen oppfatter det er utvist dårlig dømmekraft eller gjort feil.

Et interessant spørsmål er om Telenor i dag ville våget å gå inn i Myanmar. Utrullingen av mobilnettet som skjer i stor skala er Norges utvilsomt viktigste bidrag til utvikling og demokrati.  Myanmar kunne lett bli ansett for å være for risikabelt fordi det er korrupt, potensielle underleverandører har for mye historie tilbake til den tiden generalene styrte og noen ble rike fordi de hadde de rette vennene, -eller utrullingen på en eller annen måte ble kontroversiell i forholdet til de etniske minoritetene.

Særlig for selskaper som har staten som hel- eller deleier, er omdømmekostnadene ved at noe går galt så store at styrene og ledelsen må spørre seg om det er riktig å utsette seg for denne risikoen. Avvik er utilgivelige, ikke minst på Stortinget.  

For næringslivet er kravet å gjennomlyse alle partnere og deres historie i tillegg til å forsikre seg om at deres forretningspraksis er uten pletter. Det er bra. Standardene er imidlertid helt andre i tradisjonell bistand. Det gis for eksempel omfattende støtte til de palestinske selvstyremyndighetene og regjeringen i Sør-Sudan på tross av at man vet at her er det betydelige «lekkasjer».

Hadde man anvendt samme krav til kontroll med egne midler og til partneres standarder og praksis som forventes av næringslivet, ville vesentlige deler av dagens bistand blitt umulig. Men i bistanden aksepteres at risikoen for «avvik» er stor, noen ganger vet man til og med at avvikene skjer. Tilsvarende mistanker om en mulig partner for Norfund i en investering ville automatisk og uten unntak gjort investeringen uaktuell.

Politisk risiko vil de fleste mene er et fenomen som preger Afrika og fattige land. Ikke lenger. Regulatorisk risiko, omdømmekostnader, Brexit eller mulige valg av ubeskrevne blad som Trump har skapt betydelig politisk risiko i Vesten. Det paradoksale er at så langt ser denne risikoen ut til å begrense investeringer utenfor Vesten, fordi mye av risikoen i Vesten er knyttet til det å investere i fattige land. Derfor er det bedre å holde seg hjemme.

Mitt poeng er ikke at verken Norfund eller andre i næringslivet bør senke standardene eller leve med gråsoner. Paradokset er at standardene er så forskjellige. For næringslivet er ikke bare standardene høye, men omdømmekostnadene ved ethvert avvik så betydelige at flere og flere vil avstå fra å operere i fattige land.

Og da er ringen sluttet. Vi lever i et land med rikelighet på kapital som nesten ikke gir avkastning, likevel gjør regulatoriske og omdømmemessige forhold at det blir mindre attraktivt å investere noe av denne kapitalen i fattige land. Der kan Norge bare gi gavebistand. Men de siste 15 år viser at skal vi nå globale fattigdomsmål, er det investeringer og næringsliv som må være motoren. Det forutsetter flytting av kapital, teknologi og kompetanse fra den rike verden i tillegg til det landene kan mobilisere selv.

Det er et ubeskrivelig krevende paradoks.