Artikkel av Kjell Roland, adm.dir. Norfund. Bistandsaktuelt, 29. mars 2017.

Flere menneskerettighetsaktivister og sivilsamfunns-organisasjoner stiller seg kritiske til Norfunds investeringer i  utviklingsprosjekter i Mellom-Amerika. De er negative til at det gjøres investeringer i et marked der næringslivet domineres av en liten elite. Er det bedre bistand å trekke seg ut og la små lokale bedrifter fortsette som før -  nesten uten tilgang til kapital og strøm?

Det er i dag en gjengs global forståelse at styrket og velfungerende privat sektor er en forutsetning for at utviklingland skal oppnå økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og redusert fattigdom. Norfunds oppgave er å bidra til at flere små og mellomstore bærekraftige bedrifter skal kunne etableres og videreutvikles i fattige land. Manglende tilgang på strøm og kapital er to store hindre for dette; enhver bedrift, stor eller liten, trenger kapital og strøm for å kunne drive en virksomhet. Investeringer i ren energi og finansinstitusjoner som fokuserer på små- og mellomstore bedriftskunder er derfor etterspurt og sentralt i Norfunds investeringsstrategi for Mellom-Amerika.

Utfordrende næringsliv

Mellom-Amerika er imidlertid en meget krevende region å investere i. Store forskjeller mellom rik og fattig og et næringsliv (og ofte stater) som gjennom århundrer har vært styrt av en liten elite er situasjonen i flere land. Dette gjør det ofte vanskelig å finne egnede partnere og utvikle bærekraftige prosjekter. Norfund er en minoritetsinvestor og eier aldri mer enn 35% av et selskap. Vi er dermed avhengig av å finne kompetente og troverdige partnere. Dette er et godt prinsipp, da det ville vært meningsøst om Norge skulle lage små, norske soner (dvs 100% statelig norsk eide bedrifter drevet etter norske standarder) i andre land. Riktignok er det noen norske sivilsamfunnsorgansasjoner som gjør det, men for oss i Norfund som har som mandat å bidra til å bygge lokalt bærekraftig næringsliv, kan ikke dette være veien frem. Vi har tydelige retningslinjer (IFC standards) for hvordan vi skal analysere og vurdere potensielle samarbeidspartnere. Tidligere stillinger, relasjoner til andre samfunns- og næringslivsaktører, mulig innbefatning i økonomisk- eller annen kriminalitet, rolle i samfunnet etc. er faktorer som vurdres nøye. Men vi kan ikke ha som politikk at vi skal boikotte mennesker fordi de tilhører bestemte familier eller er rike, men ellers ikke har gjort noe galt. 

Sier noen ganger nei

I mange tilfelle velger vi å IKKE investere i prosjekter fordi vi ikke finner samarbeidspartneren egnet eller kompetent, eller fordi vi ikke forstår hvor vedkomendes penger kommer fra. Vår erfaring er at det generelt er så krevende og konfliktfylt å investere i prosjekter som direkte berører urfolk i Mellom-Amerika at Norfund lenge har hatt som politikk  å avstå fra slike prosjekter. Til vannkraftverket Hidro Santa Cruz i Guatemala vedtok vi i  2011 å gi et lån. Det var en glipp fra vår side fordi vi ikke fanget opp at vannkraftverket lå i et område dominert av urfolk. Utbyggingen ble senere stoppet pga lokal motstand. Dessverre innebærer det at landsbyene i området fortsatt ikke har strøm. Andre investeringer, som lånet til banken Ficohsa, mener vi er forsvarlig og riktig. Dette lånet er øremerket videre utlån til små og mellomstore prosjekter i Honduras.

Som minoritetsinvestor, er vi nødt til å forholde oss til det næringslivet som finnes i landet, til tross for at det innbefatter personer fra eliten. Vi mener at det likevel er en bedre strategi enn å skygge unna. Det er ingen grunn til å tro at befolkningen i land som Honduras og Guatemala får det bedre om Norfund (og andre utviklingsinvestorer) trekker seg helt ut. Uten kraftverk og finansinstitusjoner blir det enda vanskeligere å skape nye arbeidsplasser og framtidshåp.

Norfunds rolle er klinkende klar. Vi skal investere på kommersielle vilkår  for å styrke privat næringsliv i fattige land. Ca 5% av bistandsbudsjettet brukes i dag til dette. I tillegg er det behov for omfattende påvirkningsarbeid for å bidra til godt styresett og rettferdig fordeling i disse landene. Det er et ansvar som norske myndigheter og sivilsamfunns-organisasjoner håndterer.

På samme måte som at andre deler av norsk bistand velger å bistå i land uten fungerende demokrati og med daglige menneskerettsbrudd, så bør også Norfund fortsette innsatsen her. Utviklingsmandatet innebærer jo nettopp å bidra til fattigdomsreduksjon i fattige lands som er langt fra perfekte.

 

Relevante artikler 

- Indirekte støtte (Dagsavisen, 24.03.17)

- Ber Norge trekke seg ut ( Dagsavisen , 23.03.17)