Min jobb er å investere i næringsliv i fattige land for å skape arbeidsplasser og bekjempe fattigdom. Alle er idag enige i at næringslivet har en avgjørende rolle i kampen mot fattigdom. Derfor ønsker vi mer investeringer og større engasjement fra norske bedrifter.

At næringslivet opptrer ansvarlig både som arbeidsgiver og som aktør i sine lokalsamfunn er selvsagte krav. Akseptable HMS standarder på arbeidsplassene er grunnleggende. Null toleranse for korrupsjon og barnearbeid en selvfølge. Men i tillegg settes det ofte høye (og urealistiske) krav til at hvert prosjekt skal dekke en rekke andre gode formål. Og toleransen for å gjøre feil er lik null.

Spørsmålet jeg reiser er følgende: kan vi i vår iver etter å gjøre det gode stille for høye krav til hvordan næringslivet må opptre?

Spørsmålet jeg reiser er følgende: kan vi i vår iver etter å gjøre det gode stille for høye krav til hvordan næringslivet må opptre? Gjøre investeringer i fattige land så krevende eller omdømmekostnadene hvis noe går galt så store, at mange avstår fra å prøve. At det rett og slett blir mindre investeringer og færre nye arbeidsplasser!

Statistikk viser at vestlig næringsliv for tiden trekker seg tilbake fra de fattigste landene. Vestlige banker er på vei ut av Afrika sør for Sahara, og direkte utenlandsinvesteringer i enkeltbedrifter (FDI) går ned, særlig i de fattigste landene.

Så noe er helt galt. Dette er motsatt av det som det internasjonale samfunnet er enig om at må til for å løse klima og fattigdomsproblemene i verden.

En ugjennomtrengelig jungel av retningslinjer

I kampen for det gode – menneskerettigheter og miljøhensyn- er det laget mange, til dels konkurrerende og overlappende retningslinjer og krav for bedrifter som skal operere i fattige land. For å nevne noen; FN har vedtatt «Guiding Principles on Human Rights», OECD har vedtatt «Guidelines for Multinational Enterprises» for selskaper med virksomhet i flere land, og Verdensbanken (IFC) har sine flere hundre sider lange «Environmental and Social Performance Standards». I praksis oppleves dette som en jungel som er ugjennomtrengelig for små og mellomstore bedrifter, og som de største bedriftene må ansette egne «diplomater» for å håndtere.

Selv om retningslinjer og krav er viktig, er hva som gjøres i praksis på bakken det som er avgjørende.

Selv om retningslinjer og krav er viktig, er hva som gjøres i praksis på bakken det som er avgjørende. Vi i Norfund bruker mye tid og krefter på å sikre at bedriftene vi investerer i følger avtalte retningslinjer og opererer ansvarlig i praksis. Problemet oppstår når næringslivskritikere og media mener at det å følge ett sett retningslinjer ikke er nok. Når deres iver etter å oppnå det aller beste, gjør det umulig å få gjort jobben i praksis.

Urealistiske krav stopper prosjekter med stor utviklingsverdi

Virkeligheten er nemlig at det er genuint vanskelig å operere på bakken i fattige land. Daglig drift krever at man knekker krevende kultur koder. Å beskytte lokalsamfunn som berøres av bedriften er krevende, særlig i land der myndighetene er svake og nasjonale lover i liten grad er implementert. Bedriftene må da også gjøre oppgaver som ellers ville vært myndighetenes ansvar. Utenforstående krav og forventninger gjør jobben enda mer utfordrende.

Noen ganger blir terrenget for vanskelig, selv for Norfund. Vi har for eksempel sluttet å gjøre energiprosjekter i områder med urbefolkning i Mellom-Amerika. ILO konvensjonen om urfolks rettigheter har i praksis vist seg å være så lite definert at vi ikke kan finne måter å håndtere konfliktene som oppstår i samfunn uten tillit til stat og myndigheter og med sterke fordelingskonflikter lokalt. Rundt slike prosjekter er konfliktnivået så ukontrollerbart at neppe noen utviklingsfond av Norfunds type vil kunne gjøre slike investeringer idag.

Tilsvarende er det vanskelig å finne prosjekter i primærlandbruk i Afrika som ikke risikerer betydelig kritikk fra NGOer med hensyn til landrettigheter og håndtering av lokalsamfunn. Dette gjør at vi nå er mer tilbakeholdende med slike prosjekter. Og selv der vi selv mener at vi lykkes, er det helt sikkert en NGO som legger bredsiden til med kritikk.

Begge deler innebærer at vi gjør mindre av prosjekter som kunne hatt stor utviklingsverdi.

I forbindelse med Verdensbankens årsmøte i høst møtte vi andre tilsvarende investeringsfond som Norfund. Alle opplevde at det er utrolig vanskelig å få med private investorer til fattige land og at de høye kravene gjør det stadig vanskeligere også for oss med et utviklingsmandat.

Tydelige krav og retningslinjer for næringslivet er viktig. Men slik situasjonen er i dag, med urealistiske forventningene til hva kommersielle aktører skal utrede, dokumentere, håndtere, ta ansvar for og selvsagt betale for - så blir det nærmest umulig å satse i de fattigste landene, der vi trengs mest.

Og det var jo ikke meningen!