Seniorrådgiverne Ranestad og Thoresen fra Norsk Folkehjelp skriver i DN 19. juni at Norfund’s mandat må endres. De mener Norfunds oppgave bør være å «redusere ulikhet og maktkonsentrasjoner» i utviklingsland og i større grad samarbeide med sivilsamfunns-organisasjoner framfor kommersielle aktører. De ønsker dermed at Norfund skal være en politisk aktør som påvirker myndighetene, framfor en investor som styrker næringslivet. Verden trenger begge deler, men effektiv bistand krever at ulike aktører har egne definerte roller.   

Norfunds rolle er klinkende klar. Som en integrert del av norsk bistandspolitikk skal Norfund være Norges viktigste instrument for å styrke privat næringsliv i utviklingsland, og skal investere på kommersielle vilkår. Norfundloven av 1997 fastslår at Norfund skal "..bidra til å etablere bærekraftig virksomhet i utviklingsland som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko".

Som Ranestad og Thoresen skriver er alle enige i at «et fungerende næringsliv som skaper jobber er grunnleggende for utvikling». Fattige land trenger investeringer i lønnsomme bedrifter som kan skape sysselsetting, generere skatteinntekter, bringe inn kompetanse og teknologi og bidra til økonomisk og sosial utvikling. Begrensede kunnskaper og høy risiko gjør at private investorer er nølende til å investere i fattige land. Et forretningsorientert mellomledd, som ved egen kompetanse og risikokapital kan bygge ned barrierene for private investeringer i disse landene, er derfor helt nødvendig.

At Norfund’s investeringer bidrar til jobbskaping er det ingen tvil om. Porteføljen består idag av direkte og indirekte investeringer i 770 bedrifter og tilsammen 276.000 arbeidsplasser. Som en aktiv investor følger Norfund opp bedriftene vi har investert i og krever at det utvikles tiltak for å sikre god arbeidsvilkår og andre sosiale og miljø hensyn.

Norsk Folkehjelp kritiserer Norfunds lån til banken Ficohsa i Honduras på bakgrunn av at ledelsen tilhører landets elite og udokumenterte påstander om politisk involvering. Vi finner det ikke rett eller som vår oppgave å boikotte mennesker kun fordi de tilhører bestemte familier, er rike, politisk eller kulturell tilhørighet  når de ellers ikke har gjort noe galt. Norsk Folkehjelp nevner derimot ikke at Ficohsa i dag er kjent som den banken i Honduras som har utviklet et meget godt system for håndtering av miljø-, sosiale- og styringsmessige faktorer i virksomheten. De nevner heller ikke at banken tilbyr lån til mer enn 30.000 små og mellomstore bedrifter (SMB) som ellers ikke ville fått finansiering til sin virksomhet. Siden Norfund‘s lån til Ficohsa i 2013, har bankens SMB–portefølje vokst med 42,8%.

Vi er enig i at vi som utviklingsinvestor må jobbe for stadig å utvikle bedre metoder for analyse av bedriftene vi investerer i, og at det er rom for å bedre dokumentasjonen på hvordan investeringer bidrar til utvikling.  Som minoritetsinvestor, er Norfund imidlertid nødt til å forholde seg til det næringslivet som finnes i landene vi investerer i, også når det innbefatter personer fra eliten. Skal vi bidra til utvikling, mener vi det er en bedre strategi å investere i jobber og verdiskaping enn å skygge unna. Det er ingen grunn til å tro at befolkningen i land som Honduras får det bedre om Norfund (og andre utviklingsinvestorer) trekker seg helt ut. Uten kraftverk og finansinstitusjoner blir det enda vanskeligere å skape nye arbeidsplasser og framtidshåp.

Mange land trenger bedre styresett og en mer rettferdig fordeling. Andre deler av bistandsapparatet, som norske myndigheter og sivilsamfunns-organisasjoner som Norsk Folkehjelp håndterer dette utmerket og bør fortsette med det. Men å blande politikk og butikk lykkes sjelden.

Norfunds mandat bør fortsatt være å bidra til å utvikle bærekraftige bedrifter i utviklingsland og legge til rette for at flere investorer blir stimulert til å investere her tross høy risiko. Norsk Folkehjelp og andre NGOer må fortsette å spesialisere seg på å gjøre sin jobb godt. Sammen vil vi da kjempe for at global fattigdom reduseres.